Velferdsstatens fremtid i fare

Det vil bli vanskeligere å finansiere den offentlige velferden i årene som kommer. Oljekranen skrues igjen, og den nye oljen er ikke på plass.

Ikke mindre enn «verdens beste digitale tjenester» mener Kommunal og moderniseringsminister Monica Mæland vi skal få når regjeringen nå lanserer i statsbudsjettet for 2019 sin satsning på digitalisering av offentlig sektor. Men virkemiddelet kan ikke bare være nye verktøy. Vi trenger også bedre og mer samspill mellom offentlige aktører og private tilbydere.

Samarbeid og konkurranse gir økt kvalitet
Professor Ola Kvaløy skriver i en kronikk i DN hvordan kvaliteten på velferd kan reduseres dersom ethvert profittmotiv fjernes. Hans poeng er at det er samarbeidet – og konkurransen – mellom privat og offentlig sektor som er med på å definere kvaliteten og prisen på de leverte tjenestene. En slik dynamikk gjør seg gjeldende også på IKT-området.

I dag vet vi at prosjekter med godt samarbeid og dynamikk mellom kunde og leverandør høster de beste resultatene. Et relevant eksempel IKT-sektoren kan lære fra er Nye Veier AS. De gir nå entreprenørene mer ansvar og risiko. Det gjør det enklere for entreprenøren å trekke frem det beste i sitt selskap, og bruke dette i arbeidet til veiprosjektets beste.

Et annet eksempel er Karolinska sykehus i Sverige. De har inngått en 14 års avtale med Philips om en radiologitjeneste. Innovasjon står sentralt i det samarbeidet. Det er kanskje slike eksempler som får Erna Solberg til å kommentere at Norge har ganske mye å hente når det gjelder organisasjonsformer i det offentlige.

Les også: Kan Norge bli best på digitalisering?

Sterkere kunder og leverandører gir bedre løsninger
Kvaløys løsning for velferdsområdet handler om å la private aktører konkurrere med sterke offentlige tjenestetilbydere. Utfordringen i en IKT sammenheng er at offentlige tjenestetilbydere ikke enda er sterke nok til å kunne ta denne ledende posisjonen.

Derfor trenger vi nå mer samarbeid for å utvikle sterkere offentlige og private IKT-tjenestetilbydere. Det er her nærliggende å sitere Produktivitetskommisjonen. De har i sin andre rapport konkludert slik: «Ved å inngå et tettere samarbeid med leverandøren kan imidlertid virksomheten få løsninger som er betydelig mer innovative, effektive og velutviklede».

Økt variasjon av avtaletyper er nødvendig
Den klassiske rammeavtalen er dessverre den mest fremtredende samhandlingsmåten mellom offentlige aktører og private tilbydere på IKT-området i dag. En slik avtale gir lite dynamikk i samspillet mellom kunde og leverandør. Fra andre næringer vet vi at lengre kontrakter med et tett samarbeid og opplevd likeverdighet mellom partene kan gi gode effekter.

Det finnes selvsagt gode eksempler i Norge på store IKT-prosjekter som går bra. Da er gjerne kundesiden offensiv og interessert i gode tilbydere, og samarbeidsformen er et resultat av en bevisst strategi for innkjøp. Det Norge trenger nå er mer av dette samspillet som gjør det enklere å oppnå nødvendig tjenesteforbedringer og innovasjon.

Det offentlige blir sittende med all risiko
Først når det er likeverdighet i samarbeidet kan Kvaløys poeng om konkurranse drive kvaliteten og effektiviteten opp på IKT-området. En opplevd likeverdighet kan oppnås gjennom å tydeligere deling av ansvar og risiko. Risiko kan prises, og med tilhørende god prosjekt- og risikohåndtering blir prosjektet levert på tid, kost og kvalitet. Skuffende da at under 10 prosent av IKT-tilbyderes portefølje er bundet opp i prosjekter med såkalt leveranseansvar. I slike prosjekter tar man på seg en definert risiko. Det betyr at i over 90 prosent av IKT-prosjektene sitter kunden igjen med hele prosjektrisikoen. Da er en likeverdighet mellom kunde og leverandør vanskelig å oppnå.

Les også: Når «meningsløse jobber» digitaliserer Norge

Det er vanskelig å overlate det til ekspertene
På tvers av bransjer og sektorer er det i dag mange diskusjoner og samtaler om hvordan moderne, digitaliserte tjenester skal leveres. Modenheten og kvaliteten på disse samtalene varierer. Noen mener det er sikrest om alt gjøres av en intern IT-avdeling. Andre er mer åpne for å selv gjøre det man kan best, og hente inn hjelp til andre arbeidsoppgaver.

Helsedirektoratet leverte nylig en ny tjeneste, Fristbrudd. Denne tjenesten eies og forvaltes av Helsedirektoratet selv, men ble utviklet gjennom et prosjekt levert av en ekstern leverandør. Leverandøren hadde fått leveranseansvar for å levere Fristbrudd-prosjektet på tid, kost og kvalitet. Ansvaret og risikoen en leverandør tar på seg gjennom en slik avtale, kan utløse en rekke elementer for en kundes prosjektregnskap: Risiko håndteres gjennom leverandørens styringsmekanismer og påvirker kundens økonomiske bilde i mindre grad. Prosjektet holder et riktig tempo, og utfordringer underveis håndteres enklere internt i prosjektorganisasjonen. Styring forenkles og gevinster høstes.

Riktigere fordeling av ansvar og risiko gir mening
De færreste prosjekter, selv de med god likeverdighet, er feilfrie. Kulturforskjeller, tempoutfordringer, kapasitet, tilgjengelighet på nøkkelressurser, organisasjons- eller teknisk kompleksitet preger de mange samarbeid på en eller annen måte.

Det er allikevel slik at privat og offentlig sektor har mye å hente på å både ta og gi mer ansvar til hverandre. Da kan IKT-prosjektene, med det gode samarbeidet, ta frem enda bedre resultater for å oppnå det Mæland og mange med henne ønsker seg; bedre samhandlende og helhetlige IKT-tjenester, med brukeren i sentrum, levert raskt og med høy kvalitet.

Dette innlegget var først på trykk i novemberutgaven av Computerworld 2018. 

Legg inn en kommentar